Da Rosa Park gjorde noe så enkelt som å sette seg ned, stod hun opp for så mange mennesker. Det er de små tingene som ofte skaper historie. Den 1.desember 1955 nektet den svarte kvinnen å gi opp sitt sete på bussen hjem fra sin jobb som skredder i et varehus; for en hvit mann på bussen i Montgomery i den amerikanske delstaten Alabama. – Jeg reiser meg ikke. Jeg er lei av å bli behandlet som en annenrangs borger, sa Parks.
Hun ble arrestert for å ha trosset raselovene; fengslet og bøtlagt. Det svarte samfunnet reagerte med å protest og boikottaksjoner mot busselskapet. Tilslutt forbød den amerikanske høyesterett raseskille på bussene. Avgjørelsen førte også til at sørstatene måtte oppheve sitt raseskille på alle offentlige steder.
Denne ene bussturen fikk altså stor betydning for svært mange. For Rosa Parks førte den på kort sikt til at hun mistet jobben sin. Snart haglet dødstruslene mot henne, og ekteparet måtte flytte til Detroit. På lang sikt fikk Rosa Parks personlig stor anerkjennelse for innsatsen. Hun fikk den høyeste utmerkelsen som en sivilist kan få i USA, Presidentens frihetsmedalje, samt Kongressens gullmedalje.
