Så i dag søsterfilmen til “Iwo Jima”; nemmelig “Flags of Our Fathers”. Også denne med regi av Clint Eastwood.
Muligens fordi jeg alt hadde sett “Iwo Jima” (en film jeg likte svært så godt); at jeg ikke syntes denne filmen var fult så god. Ikke det; filmen var bra. Men bare ikke helt topp slik Iwo Jima er. Litt vel mye søtsuppe for min smak: Også slitsomt med alle disse spielbergske hopp i tiden gjennom hele filmen.
Ett eneste bilde kan endre krigens og historiens gang. Men noen ganger forteller bildet bare deler av historien. Slik er det også med motivet av seks amerikanske soldater som heiste det amerikanske flagget på Stillehavsøya Iwo Jima. Det amerikanske flagget ble heist den femte dagen i slaget som varte i 35 dager; og som krevde 7000 amerikanske og om lag 22 000 japanere livet. Krigsfotografen Joe Rosenthal fanget øyeblikket der seks soldater framstår i silhuett, nesten som hogd i stein. Bildet ble klassisk over natten, et symbol på amerikansk seiersvilje og et varsel om krigens forestående slutt. Det ga trøst til utallige familier som engstet seg syke for sine fedre og sønner som sto i skuddlinjen langt hjemmefra. Tre soldater fikk livet sitt endret for alltid etter blinkskuddet; og de tre ble sendt hjem til USA for å dra på en triumfferd gjennom landet. De skulle spille på patriotiske strenger for å motivere det amerikanske folk til å gi sin støtte til ytterligere krigføring. Men de tre soldatene følte seg ikke som helter.
Alt i alt en bra film fra Eastwood. Dog ikke like bra som Iwo Jima. Terning: 
