OlesVerden

Leste ferdig boken “Hodejegerne” av Jo Nesbø: Og også denne gangen leverte Nesbø varene. En skikkelig god og spennende actionbok. Ikke så veldig mye krim denne gangen; kanskje mer en thriller. Men likevel en veldig bra bok; ikke minst fordi Nesbø i denne også på slutten klarer å snu historien trill rundt; akkurat da jeg trodde jeg hadde skjønt den kom han med en twist som forandret på hele historien.

Terning: 

Ellers har jeg som vanlig i høstferien smakt på årets første fårikål:

Og naturen har forandra seg til gult

Og nå er det bare 11 uker igjen til jul

Akkurat ferdig med boken “Frelseren” av Jo Nesbø: Og, på samme måte som i Snømannen; er også dette en velskrevet bok om politietterforskeren Harry Hole. Denne gangen må han undersøke et mord på en frelsesarmesoldat: Det er julestemning og tid for nestekjærlighet på Frelsesarmeens julekonsert i Oslo. Plutselig lyder et skudd. En av armeens soldater faller død om.

Spørsmålet blir om Hole klarer å få fatt i morderen; før han begår sitt neste drap? Nesbø skriver som vanlig godt, og spenningen i boken er til å ta og føle på. Det er en sterk kontrasten mellom den brutale morderen og den trivelige julestemningen ellers i byen.

Nesbø skuffer ikke denne gangen heller. Han leverer. Faktisk likte jeg denne boken bedre enn Snømannen . Rart i og med at de fleste sier Snømannen er så bra. Jeg gir i alle fall Frelseren en klar terning
.

Og nå har jeg startet å lese Flaggermusmannen; den første boken om Harry Hole

Har nå lest “Snømannen” av Jo Nesbø: Mitt første møte med politimannen Harry Hole. Og dette skulle vise seg å være et interessant og ikke minst spennede møte: Det er november 2004. Harry Hole begynner å motta anonyme brev – om snømannen. Det er trolig en sammenheng mellom brevene og at Birte Becker er sporløst forsvunnet fra hjemmet på Oslos vestkant. I Beckers hage er det satt opp en snømann, med øynene vendt mot huset. Harry Hole finner Birtes mobiltelefon inni snømannen og skjerfet hennes rundt snømannens hals.

Boken er spennende. Ikke noe tvil om det. Men. Det er et men… cirka midt inni i boka er den rett og slett langtekkelig og litt kjedelig. Men den tar seg godt opp igjen på slutten. Veldig spennende og bra skrevet denne delen. Også spennende hvordan man stadig vekk må skifte sin mistanke om hvem som er morderen.

Terning: En

I boken “SS : historien om nazistenes leiemordere” tar Guido Knopp oss med gjennom hele historien til nazistenes SS: Opprinnelig en liten elite av Hitlers personlige utvalgte vakter. I løpet av 1930- og 1940-tallet ble så SS forandret; og stadig utvidet, til å bli en av de største og mektigste organisasjonene i Nazi-Tyskland.

Knopp viser også hvordan enkelte medlemmer av denne organisasjonen fortsatte sin kontakt selv etter at krigen var tapt. Knopp har tidligere laget en rekke dokumentarprogrammer om emnet for tysk fjernsyn; og boken er da også like strukturert og interessant som hans tv-programmer: Bruker fint både tilgjengelige historiske kilder og ikke minst intervjuer med tidsvitner til å danne en god og velskrevet historisk bok. Den er også passende objektiv om emnet; selv om det skinner klart igjennom at Knopp tar avstand fra SS ideologi og dets handlinger. Interessant er det også hvordan denne organisasjonen lett mister mange av sin myteomspunnende illusjoner når man har lest denne boken: Mange myter blir avkreftet; ikke minst rundt det at det kun var en liten del av SS som tok del i drapene på  jødene, og andre krigsforbrytelser. Likeens blir Waffen-SS-soldatene i boken også frarøvet sin status som ekstraordinære soldater både når det gjelder innsatsen på slagmarken og med henhold til moral. Men også rundt det organisatoriske slør illusjonen sprekker: At bak det strukturerte ytre var ikke alt like organisert og strukturert. Interessant er det også hvordan Knopp til slutt trekker linjene frem til dagens høyreekstreme miljø; og hvorledes det derfor er svært så viktig å lære nettopp av historien.

Terning:

Til siste slutt – jeg var Hitlers sekretær . (Bis zur letzten Stunde). Av Traudl Junge.

Dette er Traudl Junges beretning om hennes tid som sekretær for Adolf Hitler fra 1942 frem til hans død i 1945. Junge var 22 år gammel og drømte om en karriere som danserinne da hun tilsynelatende fikk sitt livs sjanse: en jobb som Adolf Hitlers sekretær. Fra 1942 og til Hitlers død maskinskrev hun hans taler, brev og til og med hans private og politiske testamenter – samtidig som hun også deltok i det sosiale livet både i Hitlers hovedkvarter og på landstedet Berghof. Umiddelbart etter krigen skrev Traudl Junge ned sine opplevelser fra kretsen rundt Hitler – helt frem til de siste timene i førerbunkeren i Berlin.

Dette er en av bøkene som var bakgrunnsmaterialet for folkene som lagde “Der Untergang”. Og dette er en av de beste bøkene jeg har lest om emnet. Og det som er så bra er måten hun skriver på: Nesten som dagboksform om de ulike dagligdagse hendelsene i livet rundt Hitler. Det er nesten som man føler at man er til stede. Anbefales virkelig. I filmen “Der Untergang” fokuseres det nesten bare på tiden i bunkeren (1945); mens man i boken også får høre om tiden fra 1942 og helt frem til krigens slutt. Bare så synd at disse delene ikke fikk sin plass i “Der Untergang”.

Boken inneholder også et forord / etterord skrevet av Melissa Møller hvor Møller intervjuer Junge og der vi får vite hennes før – og etterhistorie fra Hitlertiden. Her før man også høre hennes oppgjør med sin tid; samt får vite om hennes vanskelige tid like etter krigen både med hevnlystige russere; og vansker ellers i hennes liv.

Terning: Selvsagt en klar

Ble i går kveld ferdig med Laurence Rees’ bok “Nazistene”. Laurence Rees jobber i BBC som “Creative Director of History Programs”. Han har også hatt ansvaret for kvalitetsserier som “Auschwitz: The Nazis and the ‘Final Solution’”, War of the Century” og “The Nazis: A Warning from History”. Men mitt første møte med Rees dokumentarer var hans serie “We Have Ways of Making You Think” hvor han blant annet så på hvordan Goebbels brukte sin propaganda for å få med folket.

Som i sine tv-programmer er også boken velskrevet og grundig dokumentert; ved at Rees og hans team har intervjuet mange øyenvitner som på ulike måter har vært vitner. Men det som er interessant er også at Rees har klart å få i tale folk som vanligvis ikke har villet snakke så mye om sin fortid: For eksempel personer som var med i SS og jødeutryddelsen. Rees har også brukt kildene som har blitt tilgjengelige i den senere tid i de tidligere østblokk-landene på en veldig fin måte. Ikke minst gir boken en bedre forståelse av hva som faktisk skjedde på Østfronten; og på hvorfor det ble som det ble. Dette, sammen med en velskrevet og nøytral holdning til saken, gjør det til en av de beste bøkene jeg har lest om emnet Nazistene / Den andre verdenskrig.

Skremmende er det også å lese om hvordan “bakteppet” var i toppledelsen i det nazistiske Tyskland. Mang en illusjoner brast da jeg leste boken: Ikke minst om det at jeg alltid har trodd at det nazistiske riket var velstyrt og velregulert. Rees viser i sin forskning hvordan det egentlig var der : Blant annet at også i starten på den nazistiske tiden var det kaoset i styringen av landet; som tyskerne også så på slutten av krigen. Ikke minst Hitler var med på å opprettholde dette kaoset ved at han var en mann som sjelden likte å gi detaljerte beskjeder; så de under ham måtte nærmest tolke seg til hvordan Føreren ville ha det gjort. Boken viser blant annet hvordan det i starten på krigen i Øst medførte at jødenes skjebne ble ulik i og med at ulike ledere av ulike deler av områdene i Øst tolket Hitlers meninger ulikt.

Intervju med folk som var til stede er med på å krydre hele fortellingen. Og Rees er flink til å veie opp også disse intervjuene ved at han forsøker å gi begge sidene av saken et øyenvitne.

I boka gjør Rees et forsøk på å trenge inn i nazismens natur, og finne ut hvorfor nazistene og deres allierte handlet som de gjorde. Forfatteren mener at deres støtte til det tredje rike henger sammen med følelser og tro fremfor rasjonelle tanker, og peker på kvasireligiøse aspekter ved nazismen. Han viser også til den historiske konteksten, og Hitlers usedvanlige personlighet. Han visste å tone ned prosaisk politikk, og spilte bevisst på tyskernes følelser av ydmykelse og nederlag i kjølvannet av oppgjøret etter 1. verdenskrig. Han appellerte til deres lengsel etter oppreisning, nasjonal stolthet og ønske om å skyve skylden for katastrofene som hadde rammet dem over på andre.

Boken gir oss den sterke og rystende historien om Det tredje rikets vekst og fall. Kjernen i boken er øyenvitneskildringer av Hitlers regime fra de som opplevde nazitiden i Tyskland. Rees’ bok er beskrevet som et nybrottsarbeid når det gjelder vår forståelse av nazitiden, og går rett inn til kjernen av de vanskeligste spørsmålene angående det som skjedde i Tyskland i årene før og under annen verdenskrig. Rees viser oss et skremmende, og for mange overraskende, bilde: nemlig en massiv tysk frivillighet og en utbredt trivsel under naziregimet på 1930-tallet. Gjennom mer enn 15 år har Rees opparbeidet seg en enestående innsikt i nazismens vesen. Denne kunnskapen har han benyttet til å lage sine prisbelønnede fjernsynsserier; og nå også i denne boken.

Terningkast:

Er nå ferdig med boka: “Nordfronten – Hitlers skjebneområde” av Asbjørn Jaklin. Boka var svært interessant i og med at den tok for seg en del av krigshistorien jeg ikke tidligere hadde lest så mye om: Nemmelig om den 2.verdenskrig i Nord-Norge / Nordområdene.

Boka er skrevet i en lettlest stil: På samme måte som Antony Beevors stil fra bøker som “Stalingrad” og “Berlin: Nederlaget”. Men på samme måte er boken om Nordfronten spekket med interessante detaljer. Dette liker jeg veldig godt. Spennende er også det at forfatteren bruker øyenvitneskildringer på en slik måte at man nesten føler som om man er tilstede når hendelsen skjer.

Har akkurat blitt ferdig med boka “Krigen mot Siouxene” av Karl Jakob Skarstein. Denne historiske boken tar for seg tiden på 1860-tallet da konfliktene mellom nybyggerne og indianerne tilspisset seg i USA. Sensommeren 1862 angrep sioux-indianerne norske innvandrere i Minnesota. Utover høsten utviklet det seg til en blodig krig, der norske innvandrere ikke bare var ofre, men også deltok aktivt som soldater. Boka forteller denne historien, full av sterke personligheter både blant indianere og nordmenn.

Det var slik at de nordmenn som den gangen trengte inn i Minnesota-området og bosatte seg der, trivdes godt. De hadde flyttet fra trange kår i Norge. I Minnesota-området fant de ikke bare nok tømmer, der var rikelig med vann og store, fruktbare marker som egnet seg bra for jordbruk. Problemet var bare at på området de flyttet til bodde det allerede folk. Og boken beskriver på en veldig levende måte både hvordan tiden var før selve krigen; men også hvordan selve krigen utartet seg. Boken er også balansert ved at den forsøker å gi et menneskelig innspill fra begge sidene: Både fra de hvites side; men også fra indianernes side.

Spennende er det også at forfatteren har funnet frem til dagboknotater og bygdebøker hvor man finner egenhendige fortellinger om hendelsene fra personer som selv var med på hendelsene: For eksempel soldater i den amerikanske hæren som hadde røtter tilbake til Norge.

Boken anbefales. Men så liker nå også jeg svært godt historiske bøker, med et krigs-tema