Hovedtjenesten

I Stabstroppen hadde jeg tjeneste som assistent ved Forsvarets Kjøreskole Bardufoss.Våre elever fikk opplæring i å kjøre buss, lastebil og vogntog – til militært og sivilt førerkort (Klasse C, CE, D.) Elevene var personell som enten skulle brukes innad i 6.divisjon eller i internasjonal tjeneste, KOFOR. FKB samarbeidet også med Voksenopplæringen – samt at vi gav opplæring til lærlingene i LogBN.

Stillingen jeg hadde var selvstendig. Jeg hadde ansvaret for planleggingen og oppsettingen av kjøretimene til skoles lærere. Avviklet teoritentamener og hadde ansvaret for kontakten med Statens Vegvesen i oppkjøringssaker og teoriprøver. Jeg hadde også ansvaret for registrering av de militære kjøresedlene i 6. divisjon – de såkalte blålappene.

Tjenesten ved FKB var således helt fin. Jeg hadde greie ‘kollegaer’ – militære og sivile trafikklærere – og selve ‘jobben’ var såpass selvstendig at jeg selv måtte bruke min kompetanse for å løse oppgavene. Jeg fikk da også erfaring i å planlegge – både for meg selv og for andre.

Dette var altså en tjeneste hvor jeg godt fikk brukt meg selv og min kompetanse. Men så hadde jeg da også her voksne folk rundt meg. Militære og sivilt ansatte – med et familieliv ved siden av. Jeg ble da også etterhvert godt kjent med dem – og denne delen av min førstegangstjeneste viste seg å være ganske så bra. Hvis man da ser bort i fra at man faktisk måtte bo i en militærleir – i Indre Troms. Til 100 kroner dagen…

Men litt fikk jeg da ut av tjenesten. Jeg fikk praksis i voksenopplæring. Og jeg fikk opplæring i å kjøre buss – og i slutten av juni 2001 tok jeg oppkjøringen på buss i Finnsnes. (Førerkort klasse D).

Jeg fikk da også et hyggelig tjenestebevis for utført førstegangstjeneste da jeg ble dimitert: Menig Rosten, Ole Jacob har utført sin tjeneste i Stabskompaniet / Logistikkbataljonen til avdelingens største tilfredshet. Han har i tillegg til å løse pålagte oppgaver på en glimrende måte også evnen til å selv se nye oppdrag og utfordringer. Rosten virker voksen og uredd, og er flink til å stille seg kritisk til problemstillinger for deretter å komme med kreative og nyttige forslag til løsninger. Han har vært til uvurderlig nytte i de månedene han har vært ved Forsvarets Kjøreskole Bardufoss. Han viser initiativ og jobber veldig selvstendig. Tilbakemeldingene fra Statens Vegvesen viser at hans kontakt og ansvar opp mot Finnsnes Veg og Trafikkstasjon har vært meget bra. Fremtidige arbeidsgivere vil i menig Rosten finne en særdeles pliktoppfyllende og lojal arbeidstaker. Ole Jacob Rosten anbefales på det varmeste for alle framtidige arbeidsgivere.

I Stabstroppen hadde jeg det altså bra – når man da tar i betraktning at jeg har måttet stoppe opp mitt liv for å måtte tilbringe et år av mitt liv bak forsvarets piggtrådgjerde. Men befalet i troppen – og kompaniet forøvrig – hadde en mere voksen tone og holdning – enn de befalene jeg hadde i tidligere tropper.

Opplevelser?

I løpet av de 318 dagene jeg var inne opplevde jeg naturlig nok mye. Mye som jeg ikke ville ha fått opplevet andre steder. Fikk blant annet mye nyttig erfaring i friluftsliv (Kroppsøving i min fagkrets). Men man kan også på mange måter si at den første delen av min førstegangstjeneste – kanskje særlig i Telekompaniet – var preget av en grunnleggende mangel på respekt for enkeltindividet – fra befalets side. Men – etter å ha fått arbeide sammen med andre – eldre og mere erfarent befal – må jeg si dette i stor grad skyldes usikkerhet rundt sin egen rolle som ledere. Tidligere hadde jeg blitt styrt av yngre befal. Gutter som på videregående lot seg lokke av de glinsende informasjonsbrosjyrene til Forsvaret. Gutter som ønsket seg å få være ledere. Men det å være leder – er så mye mer enn selv å kunne springe fort – og lire av seg noen fordomsfulle utrop. Det kreves ikke minst erfaring – og modenhet.

Og selv om jeg hadde en helt fin tid i Stabstroppen – er det likevel følelsen av å ha misbrukt ett år av mitt liv – det som sitter sterkest igjen. Og når jeg snakker med andre som har avtjent den militære førstegangstjenesten nå de siste årene – er også dette en oppfatting de deler. I Norge skal det i følge Grunnloven være allmenn verneplikt. Men når man vet at i dagens samfunn – hvor knapt 1/4 av min generasjon blir pålagt å måtte bruke ett år av sitt liv til dette behavioristiske system – er det ikke så rart at de aller fleste ser på dette som et unødvendig år. På mange måter føler man seg misbrukt. Til å måtte sone ett år – med gratis pliktarbeid i en arbeidsleir i nord. Ett år uten å få noen form for kompensasjon. Der oppe i nord. Der oppe i Sneen. I kulden. I mørket

Et annet prinsipielt viktig spørsmål blir i hvilken grad det er etisk riktig at kun 20% av et lands innbyggere skal pålegges – i ytterste konsekvens – å måtte gi sitt liv for at 80 % skal få leve: Måtte ofre sitt liv for de 80 % som bare kan sitte i sine Stress’less, spise sine Grand’iser, drikke sine Rimi-colaer og se kampene direkte på ekstrasendingen på fjernsynet. Rettferdig?

Førstegangstjeneste
Stabstr – Stabskp – LogBN
HEG – 6.divisjon
08/00 – 07/01